Analyse av Sult

Analyse av Sult

Boka Sult er skrevet av en av Norges mest kjente forfattere, Knut Hamsun.  Knut Hamsun levde fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet, og døde 92 år gammel. Sult var gjennombruddet i hans litterære karriere.

Kort sammendrag av boka

Handlingen foregår i Kristiania der hovedpersonen i romanen lever et hardt liv. Han er en skribent som ikke alltid tjener nok penger til å holde seg mett. Livet hans går bare nedover, han har nesten ikke penger, han får ikke solgt artiklene sine, og går rundt og sulter. Men han holder likevel motet oppe. Han fortsetter å skrive og tjener av og til litt penger som holder han i live. Men sulten kommer alltid og den gir ham de merkeligste hallusinasjoner. Hovedpersonens liv forandrer seg litt når han møter en kvinne som han kaller for Ylajali. Han møter henne flere ganger, men når han forteller om situasjonen sin, om hvor fattig han er, vil hun ikke lenger ha noe med han å gjøre. Han føler seg fortapt og bestemmer seg for å hoppe på et skip og reise til sjøs for å komme seg bort fra alt. Dette er det siste vi ser av han.

Persongalleri

Hovedkarakteren –

Hovedpersonen er en mann som lever og bor i Kristiania. Han er en skribent og pleier å skrive artikler for avisen. Vi får aldri vite navnet hans. Han oppgir bare falske navn og ikke den ekte identiteten sin, i hvert fall ikke som vi får høre. Det virker som om han kommer fra en familie som har bodd ute på landet, men er oppdratt godt og er veldig høflig mot alle han møter.

Han er for stolt til å ta imot penger han ikke har fortjent og jobbet for, da gir han heller pengene til andre. Han tenker at han har nok, og det hjelper han å føle seg bedre. Han vil ikke føle at han er fattig, og derfor gir han penger til andre, sånn at han kan føle seg bedre, og at han har hjulpet noen som har det verre enn han. En av hans sterke sider er at han er en veldig hyggelig og snill mann. Han bryr seg om andre, hvordan de har det, og han setter alltid andre først. Han er veldig sterk i viljen og lar seg ikke settes på plass av andre. Et svak side han har er det at han ikke vil innrømme for seg selv at han er fattig. Han vil da heller gi pengene til andre.  Det er en svak side fordi han vet at han egentlig burde ha de selv for å overleve, men han fortsetter likevel med å være gavmild mot andre.  Han vil gjerne leve av å skrive, men det har han ikke fått til.

Ylajali –  Vårt første møte med kvinnen som hovedkarakteren kaller for Ylajali er helt i begynnelsen av boken når hun og en venninne går foran han. Han  sier at hun har mistet boken sin, og hun blir helt forvirret av dette, men finner ut at det bare er tull. Neste møte med henne er når hun står utenfor et sted der hovedkarakteren bor, og det ser ut som om hun har oppsøkt ham. Hun står der hver kveld en stund, og hovedkarakteren blir nysgjerrig på henne. Han følger henne hjem en kveld og finner ut at hun bor i et stort hus og at hun er fra en rik familie.  De får en ganske god kjemi, men når hun finner ut av at han er fattig vil hun ikke ha mer kontakt med han.

Redaktøren – Redaktøren er en mann som jobber i avisen som hovedkarakteren av og til skriver for. Det er han som ser gjennom artiklene han kommer med. Han virker som en ganske grei og hyggelig mann. Han prøver så godt han kan å hjelpe, men det er ikke alltid han kan bidra. En gang mot slutten av boken tilbyr han å gi penger til hovedkarakteren, og han tar i mot pengene.

Politimannen – Vi møter politimannen en del ganger. En kveld når hovedkarakteren ligger ute på en benk fordi han ikke har noe sted å sove kommer han og  gir han et sted å sove den natten, og en mulighet til å få seg litt mat.  Andre ganger ser vi bare litt av ham, og man får egentlig aldri vite noe spesielt om han.

Miljø

Handlingen foregår i Kristiania på slutten av 1800-tallet. På denne tiden hadde folk begynt å flytte inn til byene fra landet for å få seg jobber. De endte vanligvis opp på fabrikker, der de jobbet lange skift og fikk akkurat nok penger til å holde familien i live.  Det var en hard tid med harde kår.

Hovedpersonen i boken har flyttet fra landet og inn til byen. Han lever ikke i beste velstand. Stedene han bor har som regel bare en seng og et lite skrivebord. 

Handlingen foregår på høsten og vinteren, så været er hardt, kaldt og vått. Han er mye ute i dårlige klær, og velger å selge noen av dem for å få penger til mat.  De fleste rundt han lever i beste velstand, men det er også andre fattige.

Fortellerskikkelsen

Historien  er fortalt i jeg-form, og det er hovedpersonen som forteller. Man tror at det er fortalt fra Hamsun sitt eget perspektiv og at det er hans eget liv han skriver om. Så Hamsun forteller en historie om seg selv, fra sitt eget synspunkt.  Han skriver om da han selv vandret rundt i Kristiania og prøvde å slå gjennom som forfatter.

Språklige og fortellertekniske virkemidler

Hamsun skriver på en gammeldags måte, annerledes enn sånn man skriver nå til dags. Han bruker tid på a skrive lange skildringer om alt som skjer i boken. Det blir skildret hvordan sulten og angsten påvirker en person. Alt blir beskrevet veldig nøyaktig og fullt av detaljer. Det med sult blir gjentatt veldig mange ganger. Men sult trenger ikke nødvendigvis å bety at han beskriver sult etter mat. Det kan være sult etter kjærlighet, suksess og status. Det virker som om hovedkarakteren sulter etter å bli noe, ikke bare være en mislykket skribent. Han vil leve av å skrive og han lengter og sulter etter å få en suksess med en av artiklene han skriver.

Analyse av Magnus Blindes Saga

Jeg har valgt å analysere Magnus Blindes Saga. Den er skrevet av Snorre Sturlason, på 1200-tallet. Han ble født rundt 1178, og døde i 1241. Han er mest kjent for å ha skrevet Heimskringla, hans kongesagaer.

 Denne sagaen handler om to konger, kong Harald og kong Magnus, som kjemper om kongeriket. De kjemper i mange slag, og til slutt er det kong Harald som overlister Magnus, og tar han til fange. Magnus blir blindet og sendt avgårde. Samtidig som dette skjer, kommer noen hedninger til et annet sted i Norge, og ødelegger nesten en hel by.  Det handler også om Sigurd, sønnen til Magnus, som vil finne sin far.

Temaet og handlingen kommer ganske godt frem. Språket og handlingen er litt vanskelig å forstå helt i begynnelsen, men det blir bedre etter hvert.  Handlingen foregår i Norge, og det er et miljø der konger kjemper veldig hardt om makten, og for å beholde den.  Ting skjer både ute og inne. Det foregår over flere årstider og flere steder, så naturen må forandre seg etter både sted og vær. Stemningen mellom menneskene er litt uvant fra det folk er vant til nå. Du må være lojal mot kongen din, uansett hva. Synet på kvinner er litt dårlig synes jeg, og det virker som om kvinner bare er noen objekter som man gifter seg og får barn med.

Hovedpersonene i denne sagaen er Kong Harald og Kong Magnus. Harald er beskrevet som en vennlig og lystig person. Han virker som en grei person, i begynnelsen, men etter en stund blir han mer maktsyk og ikke like grei. Så han begynner som en person du liker, men ender opp som en du ikke liker like godt. Magnus er beskrevet som en veldig vakker og sportslig mann, men storaktig, grusom og lite hyggelig. Han er den som først begynner å kjempe om makten, og han nekter å gi opp. Etter at han er blitt blind får man mer medfølelse for han.

Det er en forteller som man ikke får vite noe om. Det blir bare fortalt fra en som ikke har noen side i saken, og ser ting fra alle synspunkt. Teksten begynner med å fortelle litt om fortiden, og så gå frem og fortelle om det som skjer videre. Det blir fortalt i fortid, altså at det har skjedd. Det hopper litt frem og tilbake i tiden.

Det er en beskrivende tekst, med mange beskrivelser av ting som skjer, og lite replikker. Det er gode beskrivelser av folk, men fortelleren sier mest om fra hvilken slekt personene er fra. Det blir brukt lyriske virkemidler, som bilder.

Teksten avsluttes på en fin måte, med en ganske tydelig avslutning. Språket er ganske gammelt, og litt vanskelig å lese. Språkbruket er gammeldags med nokså ukjente ord i forhold til det språket som blir skrevet i dag. Det er en tekst som forteller om Norge og forskjellige konger landet har hatt. Forfatteren har skrevet denne teksten blant mange andre om akkurat dette. Han har oppnådd å fortelle om dette på en kjekk måte.

Håvamål - Den høges tale

Håvamål.

Håvamål er eit kvad i den eldre Edda. Det er ein samling av oldnordiske gudedikt og visdomsdiktning. Håvamål betyr «den høges tale», og handlar om «den høge», som vil sei guden Odin. Håvamål handlar ikkje om gudanes tilværelse, men om menneskenes livsvisdom. Det er mange gode og mennesklege visdomsord. Mange av temaene den tar opp, er klokhet, mot, moral og vennskap. Denne samlingen av dikt og ordtak vart skreve ned på Island, på 1200-talet. Mykje kan likevel vere skreve ned i Noreg. Nokon delar kan vere skreve ned på 1100-talet og 1200-talet. Andre delar kan vere mykje eldre. Diktene gikk munnleg fra generasjon til generasjon. Håvamål består av 164 strofer. Innhaldet er veldig menneskleg og klokt. Det er mykje riktige ting som blir sagt, som det at hvis du er smart, så er du også snill mot venene dine, og høyrer på kva folk seier til deg.

Håvamål har vært brukt til å veilede folk, med kloke og smarte utsagn. Det beskriver samfunnet på den tida ganske godt. Eg trur at folk på denne tida forstod disse reglane, og kanskje ble inspirert av dem. Folk pleide å gjenta disse strofene, og resitere disse visdomsordene. Dermed gikk det fra generasjon til generasjon.

En kan læra mykje av Håvamål. Det er mange kloke ord som kan inspirere oss. Man kan lære om vennskap og klokskap, og det er mange strofer som handlar om dette. Det blir gitt mange gode råd som man i den tiden måtte rette seg etter. Sjølv om me levar i ein heilt annan tid nå, så kan me likevel kjenne oss igjen i mange av strofene i Håvamål.

I vikingtida var det mykje fyll, men dei var likevel gudefryktige og prøvde å følge nokon levereglar, og det ble då Håvamål. Det handler om kva vikingar synes er bra og dårlege kvalitetar. Mykje av Håvamål var ganske normale levereglar på den tida.

Åsgard

Han stirrer utover landskapet. Høye murer som omringer et vakkert sted. I sentrum av verden, midtpunktet i verden. Et sted bygget for gudene. Det er her gudene bor. Det er her han hersker. Tykke murer, som holder verden utenfor adskilt fra dette stedet. Ikke alle er velkomne her. Bare folk som han. Folkene utenfor skulle ønske de også kunne bodd her. Men det går ikke. Dette er for at menneskene ikke skal være alene og forlatte, gudene har bygget dette stedet til seg selv. Det er ikke så mange veier til dette stedet. Man må bruke en spesiell måte for å komme seg frem. En regnbue. Ikke hvilken som helst regnbue, men en regnbuebro, Bifrost. Og midt i hele dette fantastiske stedet vokser det et tre. Et stort tre, som omringer hele verden. Det er sånn alt henger sammen. Treet knytter ulike verdener sammen. Det er sånn folk velger å se på det.

Mannen ser fremdeles utover dette stedet. Ved første øyekast kan du tro at han ikke ser alt. Men han kan se alt. Mer enn alt. Et øye, for gaven, å kunne se alt. Det er vel en liten pris å betale.

Diktanalyse - Eget dikt

Diktet:

Hele huset rister

Verden raser sakte sammen

Tause skrik kommer fra tause rom

Men rommene finnes ikke lenger

Alt er borte

Du er forlatt og alene

Sorgen kommer stigende

Vil livene noensinne bli normale igjen?

Mine tanker om diktet:

Jeg vet jo hva diktet handler om. Jeg skrev dette diktet etter at jeg hadde lest Boktyven. Den handler om en familie under andre verdenskrig og bomberegnet som kom. Det var en veldig sterk ting å lese om, og det fikk vekket noen tanker. Da jeg skrev diktet tenkte jeg på hovedpersonen i boken, og hva som skjedde med henne når byen hun bodde i ble bombet. Alle husene i gaten hun bodde i, ble jo helt ødelagt og raste sammen. ”Verden raser sakte sammen” kan ifølge meg, både bety at selve verden raser sammen, og at hovedpersonen, Liesel, sin verden raser sammen. Hun mister nesten alle hun er glad i. Det gjør jo at hennes verden raser sammen. ”Tause skrik kommer fra tause rom”, synes jeg at symboliserer døden og folk som dør. Når et bombeangrep skjer om natten, når folk dør mens de sover, så dør de uten å engang vite det. Så de kan ikke ha lagd noen lyd, siden det gikk så fort. Det kan jo også være symbol for noe helt annet, men det er sånn jeg har tenkt.

Jeg tenker på personene i diktet som Liesel fra boken, og at det blir fortalt av døden eller en slags gudeskikkelse.

En mindre personlig tolkning:

Med første øyekast kan diktet minne om krig og bombing, noe som er veldig aktuelt, og har vært aktuelt lenge. All bombingen mellom Israel og Palestina kan minne om dette diktet. Der skjer det bombing av hus, og man får et slags inntrykk av at et hus blir bombet. Det står indirekte i diktet. Det er  noe som skjer i diktet, med en person. Det er en som står alene igjen etter alt dette som har skjedd. Hvis man skal si akkurat hva som skjer, så vil noen kanskje si at det er et hus som faller sammen, med folk inni. Folk dør og en person står alene igjen, og denne personen sørger alene.

Men diktet trenger egentlig ikke å handle om et bombeangrep, det kan også handle om en hendelse i livet til noen, som gjør at alt raser sammen. Du står ensom og alene igjen, du er trist og sørger over noe. Tause skrik kan være skrik som kommer innfra deg, men ikke kommer ut. Det kan vise at du stenger deg selv inne, borte fra alt.  En person som vil være alene, og sørge for seg selv.

Diket er bygd opp av åtte vers. Det er ikke noen form for rim.

Det er to personer i dette diktet. Det er den personen som står igjen alene, og en forteller. Personen er et offer for noe, som fortelleren ser på. Fortelleren kan være en som står sammen med den andre personen, eller det kan være en slags skikkelse som ser dette fra et annet perspektiv. Offeret er en som har sluppet unna en katastrofe, men blir veldig påvirket av det, og har spesielle relasjoner til det.

Det er en ganske dyster stemning. Noe har skjedd, noe fælt, som har ødelagt mange liv. Det er et dårlig miljø, du er alene, uten noen andre, og har en stor sorg du bærer med deg. Det er ikke noe miljø du får et innblikk få, annet enn at det er noe som er ødelagt, at rom i et hus er blitt borte. Du kan se hva som har vært der, men det finnes ikke lenger. ”Alt er borte”. Dette sier at det ikke er så mye igjen. Man kan se for seg et sted som har blitt bombet og ødelagt. Man har jo sett sånne ting som har skjedd før, og alle har et slags bilde av hvordan sånne ting ser ut.

Det er en del språklige bilder i diktet. Tause skrik og tause rom. Tause skrik kan være et symbol på fortvilelse og død. Det kan bety hjelpeløshet og avmakt. At rommene er tause, kan bety at det er noen tomme rom, som trenger å bli fylt opp. Rom trenger ikke å bety rom direkte. Et rom kan være et tomrom mellom noen. Et rom kan symbolisere verden, eller et liv. I diktet kan det tyde på at livet til personen det handler om, er tomt. At livet blir tomt, etter det som har skjedd.

Diktet ender med et spørsmål. Vil livene noensinne bli normale igjen? Dette er noe å tenke over.  Noen vil nok si at alle liv vil bli normale igjen. Tiden leger alle sår. Men er dette sant? Ja, ting kan forsvinne litt bak i hukommelsen etter en stund, men det er aldri helt borte. Man kan ikke glemme fortiden sin, i hvert fall ikke lenge. Det vil alltid være der. Så livene vil bli mer og mer normale etter en stund, men man kan ikke glemme alt.

Man kan si at det er noen forskjellige temaer i diktet. Krig kan være et tema, som en krig mellom noen, eller en indre krig. Et annet tema kan være sorg, for fordi det er en person som sørger over noe. Ensomhet, savn, maktesløshet er også andre temaer.

Budskapet i diktet kan være om krig, og at alle kommer til å oppleve en slags krig, enten fysisk eller psykisk.  Det vil føles som at du er helt alene i verden, og at du er forlatt, men at det kanskje vil skje med alle. Men livene vil alltid bli nokså normale igjen for folk, uansett hva som skjer.

Hvem eier verden?

Hvem eier egentlig verden? Dette er det utrolig mange meninger om. Og jeg tror egentlig at alle kan ha rett på hver sin måte.

Noen sier at menneskene eier verden. Er dette rett? Det kan være rett på noen vis. Menneskene sørger for at vi passer på miljøet, samtidig som vi fortsetter å forurense det. Kan man si at de som bryr seg om jorden vi bor på, er de som eier verden? Er det ikke de som fortjener å eie noe så bra og vakkert? Det er det ikke alle som synes. Maktsyke mennesker tror gjerne at de eier verden. Andre sier at det er de neste generasjonene som eier verden. Men betyr ikke det at vi som lever nå eier verden? Hvis de forrige generasjonene har sagt akkurat det samme, betyr ikke det at vi er eierene?

Noen andre sier at det er dyrene som eier verden. Var ikke de her først da? Dyrene er vel de som fortjener å eie verden, spør du meg. Dyrene klarer seg selv i verden. De klarte det før mennesket ble til, så da vil de vel alltid klare det. Uten oss mennesker hadde de sluppet dyremishandling, slakting og andre ting vi gjør med dyr, og bruker dem til. Dyrene er egentlig de som tar best vare på jorden. Dyrene fortjener å eie verden, og de har like mye rett som det andre har.

Urbefolkningen har bare blitt jaget bort fra sine hjem. Fortjener ikke de også å eie verden? De, som dyrene, var her før det moderne mennesket kom og ødela hjemmene deres. Har ikke de også fortjent å eie verden, like mye som alle andre. Det er det ikke alle som synes. Urbefolkningen i forskjellige land blir jagd bort hele tiden. Er det egentlig lov? Har ikke de like mye rett til å være på stedene de har vært i flere hundre år? Likevel kommer andre og innvanderer disse stedene. Er det rettferdig?

Ingen har en spesiell rett til å eie verden. Verden er like mye min som den er din. Alle har noe å si for verden, og hvordan verden fungerer. Det er ingen som ene og alene har ansvar for jorda. Det er alles ansvar. Vi har alle et ansvar for at vi etterlater planeten i godt behold til de neste generasjonene, sånn at alle kan ha et fint liv på en planet som er i god behold og fungerer sånn vi vil at den skal fungere. Vi er alle ansvarlige for hva som vil skje videre, og om det vil være en god utvikling.

Forfengelighetens pris.

Hvert år dør ca. 800 000 uskyldige dyr i norske pelsfarmer. Selv om en undersøkelse viste at 70 % av Norges befolkning er imot pelsindustrien får norske oppdrett rundt 50 millioner kroner hvert år som støtte fra staten. Det er  rundt 300 pelsfarmer i bruk her i landet. Rev og mink er de mest populære dyrene å ha i disse oppdrettene. Men hvem er det egentlig som betaler prisen for at man skal gå med pels? Det er ikke vi som betaler den, det er det dyrene som gjør.

Reven lever enten alene eller sammen med en annen rev i små trange bur. Burene er nakne og tomme, bortsett fra et aktivitetsobjekt som en pinne. Men at de har en pinne gir ikke reven en naturlig oppvekst. De får ikke lov til å løpe rundt som en vanlig revunge, men må ligge inni et lite bur. De har ingen mulighet til å utforske ting. Selve burene er et stort problem. Revene tråkker ned i nettingen i buret og setter seg fast. Dette ødelegger kroppen deres helt, og de kan aldri gå normalt. Selvskading er ofte sett på dyrene. De biter på seg selv i ren frustrasjon, eller biter og graver i nettingen.

Minken bor også i trange nettingbur. Tvanghandlinger er vanlig. Minken kan gå rundt i sirkler i buret og grave og bite i nettingen. Den eneste tiden minken er lykkelig er når den er nyfødt og ikke kan bevege seg. Den tiden når de skal være aktive og nysgjerrige på verden blir fort ødelagt. De tråkker gjennom nettingen, og er klemt inne på et begrenset område. Dyrene kan bli så mye påvirket av stress og frustrasjon at de blir aggressive. De kan begynne å skade hverandre og seg selv.

Våren 2009 inspiserte Mattilsynet 244 norske pelsfarmer. Farmene hadde fått beskjed om at de ville få besøk av Mattilsynet, så de fjernet alle døde og skadde dyr. Sommeren 2009 inspiserte Nettverk for dyrs frihet 45 pelsfarmer uten forvarsel. Da fant de både døde dyr, og skadde dyr med avgnagde labber og ører. På alle de 45 stedene var det skadde dyr.

Pelsdyrfarmer er dyremishandling. Det er kanskje ikke de som driver gårdene som mishandler dyrene direkte, men dyrene blir blant annet mishandlet av forholdene de lever i. Et dyr skal ikke bli stengt inne i et lite bur. Det er dyrenes natur å leve ute i naturen, der de kan leve et fritt liv. Rev og mink skal ikke bli mishandlet sånn at de mister kontroll over sine egne bein. Og alt dette, bare for at noen forfengelige mennesker skal ha det på seg, og skryte til andre forfengelige mennesker. Er det virkelig verdt det? Drepe så mange uskyldige dyr, bare for menneskers bruk. Pelsindustrien burde vært stoppet for lenge siden, og jeg synes det er på tide at vi forandrer det.