Stortingsvalg er store greier. Fra januar til september ser du
folk ute på gaten som prøver og lokke til seg nye folk å lure. Fyller hodene
deres med løgner om bedre skole og miljø. Lokker dem inn i varmen med et flott
slagord eller kanskje til og med noe gratis. Folk i Norge elsker når ting er
gratis, og dermed er dette den perfekte strategi.
Måneden før valget er den verste. Skal du gjennom sentrum blir du
bombardert med minst fem brosjyrer, et dusin roser og en ”nybakt” bolle.
Ungdomspartiene drar til seg andre uvitende ungdommer og trygler og ber helt
til de har signert et papir der det står at de har blitt medlem de også. Og
sånn fortsetter det.
Debatter er noe av det morsomste du kan dra på. Spesielt med
ungdomspartiene. En gjeng ”samfunnsengasjerte” ungdommer sitter og diskuterer
livlig ting de overhodet ikke har peiling på. Hvordan asylsøkere skal bli
behandlet, at lærere må bli bedre og heftige diskusjoner for og imot oljeboring
i Lofoten og Vesterålen. De ler av hverandre og er ikke redde for å si i fra om
det er noe de andre gjør feil.
Når det kommer til det faktiske valget, så visste egentlig hele
Norge hva som kom til å skje. Høyre og Fremskrittspartiet vant, men
Arbeiderpartiet var størst. Miljøpartiet De Grønne fikk en inn på tinget. Erna
Solberg ble den andre kvinnelige statsministeren i Norge. Jens måtte gå av
etter 8 år som statsminister, til noens glede, og til andres skuffelse. Jeg
selv, har ikke så mye jeg skulle ha sagt, verken for eller imot. Det eneste jeg
kan si er lykke til.
