Haugtussa

Haugtussa

Oppgave 4

Det overnaturlige

Haugtussa av Arne Garborg er en diktsamling med dikt om Veslemøy. Veslemøy bor på Jæren med moren sin. Hun elsker å fortelle historier og folkene i bygda pleier å høre på historiene hennes. En dag blir hun oppsøkt av sin døde søster. Søsteren vil gi henne en gave, gaven å se det ikke alle andre kan se. Sånn blir hun til Haugtussa, som kan se døde mennesker og overnaturlige skapninger. Sakte men sikkert blir hun mer og mer utstøtt av samfunnet. Hun holder seg mest for seg selv. Hun har mye kontakt med den andre siden. Hun møter Haugkallen for første gang og han prøver å fri til henne.

Senere møter hun ”måneskinnsmøyane” som lokker på henne og vil ha henne med seg. Hun blir redd, og begynner å frykte at hun også kanskje kan dø snart. Frykten leder henne til en kirke hvor hun tar et bein, og dermed tar i bruk mørk magi for å beskytte seg mot de mørke kreftene. Tyveriet lønner seg ikke når den døde eieren av beinet tar seg et lite besøk til Veslemøy. Hun blir enda mer redd. Hun vil gjerne gjøre ting godt igjen og drar til kirkegården for å gi tilbake beinsplinten. Da hun skal til å grave den ned ser hun at den har forsvunnet, og at det er en nisse som har tatt den, som hevn for at hun ikke har satt ut melk til han.

Vi hopper frem i tid og Veslemøy ligger syk hjemme med feber. Vi får vite at Veslemøy har enda en søster som nå har dratt til byen for å bo der. Hun drømmer fremdeles om de døde som kommer om natten i drømmene hennes og anklager henne for å ha stjålet daudningsbeinet. Hun får hjelp av en prest med å jage vekk det onde som plager henne. De motkjemper det onde, med noe godt.

Veslemøy er så heldig at hun får oppleve kjærlighet. Hun møter Jon i Skarebrotet og blir straks forelsket. Han kaller henne ikke for Haugtussa som de andre gjør, og aksepterer henne. De tilbringer en dag sammen på fjellet, før han forlater henne med et løfte om å møtes senere. Han sier at han skal møte henne neste søndag. Veslemøy gleder seg veldig, og blir skuffet da han ikke kommer, og hun får høre at han er forlovet med ”Megga fra Ås”.

Veslemøy sitter ved en elv, og den bysser henne i søvn. Hun kommer inn i en slags transe der hun ser Huldra som forteller henne at hun ikke må tenke på Jon, når selve Haugkallen lengter etter henne, full av kjærlighet for henne. Huldra forteller henne også at hun snart vil få være med underjordsfolket på en feiring. I neste øyeblikk forsvinner Huldra og Veslemøy våkner opp igjen.

Plutselig befinnner vi oss i en helt annen verden, nemlig på Skarekula. Her er det kaldt, dødt og uhyggelig. Dette er stedet hvor de overnaturlige vesenene bor. Underjordsfolket samler seg for å feire en slags heksefest for å hylle Fanden, altså djevelen selv. De synger og hyller ham, før de skal ha et slags rituale for nye som skal bli med i flokken. Først skal de kunne budene i Svartekatekisma. Så forteller de Fanden hva de har gjort mot folk, en etter en, og han tar de inn i flokken. Plutselig trer en skikkelse frem som også vil være med. Han har på seg krone og kappe, og det viser seg at det er kongen. Han slutter seg til dem. Døden kommer også innom, og han er en høyt ettertraktet gjest. Han hilser på alle og blir med dem.

 Veslemøy dukker opp igjen, og Haugkallen prøver en annen strategi for å vinne hennes hjerte. Han lover henne all den lykke hun kan ønske seg. Ni møyer skal tilfredsstille hennes behov. Hun gir endelig inn og sier at han kan få henne. Han tar henne med til berget sitt og hun får møte andre skikkelser der inne.

Veslemøy er ulykkelig og sinnet hennes blir mer mørkt og dystert ettersom tiden går. Hun kjenner ikke seg selv igjen lenger. Haugkallen trer frem igjen og tilbyr seg å gjøre noe med Megga fra Ås, som er en stor grunn til at Veslemøy er så ulykkelig. Han kan få henne dødssyk. Hun tenker først på det, men så sier hun nei. Hun vil heller ha hjelp fra ei trollkjerring som kan lage en elskovsdrikk som kan få Jon til å elske henne. Hun er på vei til å gi Jon drikken da hun hører noe. Det er søsteren. Hun sier at hun må vende seg til Gud, og kvitte seg med elskovsdrikken. Veslemøy drar straks tilbake til trollkjerringa og gir fra seg drikken.

Det neste som skjer er at hun blir lokket med at hun kan få glemme alt. Glemme all kjærlighetssorgen og alt som gjør henne vondt, og være dronning med Haugkallen. Hun er veldig lokket av dette og blir tilbudt en drikk som skal få henne til å glemme alt. Plutselig innser hun at dette er galt og sier nei. Da forandrer alt seg og hun er tilbake i sengen sin med søsteren ved sin side. Søsteren forteller at hun har bestått tre prøver ved å ta de valgene hun har tatt. Sånn avsluttes historien.

Helt i fra begynnelsen av diktsamlingen har overnaturlige ting vært en utrolig stor del av handlingen i Haugtussa. Uten det overnaturlige hadde dette ikke vært en skikkelig historie. Hele diktverket handler en stor del om Veslemøys kamp mot det overnaturlige.

Det overnaturlige spiller en stor rolle helt i fra begynnelsen av historien. Veslemøy oppdager at hun ikke er helt som alle andre rundt henne. Hun ser den avdøde søsteren sin. Dette setter en stemning for leseren om at dette er en historie som vil handle mye om det overnaturlige i Veslemøys liv. Søsteren sier at hun har en gave, nemlig å se det ikke alle andre ser.

Hun kan se de døde og hun møter den avdøde onkelen sin. Dette setter utrolig mye preg på henne.

Hun får et mer og mer naturlig forhold med døden. Døden er fryktet blant de fleste, men  døden er egentlig det mest naturlige som finnes. Her får vi mer inntrykk av det døden gjør med deg. Veslemøy kan se de døde og snakke med dem. Hun blir en slags mellommann. Hun blir til Haugtussa, og blir utstøtt av samfunnet. Det er et veldig kristent samfunn hun lever i, og de tingene hun ser passer ikke helt inn her.

Det kristne er en veldig stor kontrast til alt det overnaturlige. Det er to verdener som krasjer inn i hverandre, og Veslemøy representerer begge. Hun blir revet mellom de to sidene. Det kristne viser en slags hvit eller lys magi full av kjærlighet og varme. Det er det Veslemøy er vant med og det er det hun ender opp med til slutt. Den mørke magien spiller mer på kulde og hat. Hun sliter veldig med dette da hun skal velge hva hun skal gjøre for å tilfredsstille lengselen etter Jon. Hun velger jo til slutt det ”rette”.

De tre valgene hun tar er mellom det naturlige kristne hun er så kjent med, og det nye mørke og overnaturlige hun har blitt introdusert for. Hun kunne ha fått Haugkallen til å ta livet av Megga fra Ås, men hun valgte å la være. Senere kunne hun ha gitt Jon en kjærlighetsdrikk som ville gjort at han ble forelsket i henne. Men på veien møtte hun søsteren som hjalp henne å ta det naturlige valget. Hun kjemper imot det overnaturlige litt etter litt. Det største og viktigste valget hun tar for å overkjempe det overnaturlige og mørke er da hun har muligheten til å glemme alt. Hun kunne ha blitt dronning i underverdenen sammen med Haugkallen, og glemt alt det vonde. Da hun velger bort dette har hun bestått tre prøver, og møter søsteren sin igjen. Da er hun endelig kommet tilbake til det naturlige.

På Skarekula er det en samling av nesten alle overnaturlige vesener du kan tenke deg. Trollmenn, hekser, troll, huldrer og mange mer. Skarekula blir et bilde for underverden, spesielt siden Fanden dukker opp der. Døden dukker også opp, i egen person. Han hilser på alle, og er veldig respektert. Døden er jo nesten like gammel som livet.

Alt i alt spiller det overnaturlige i Haugussa en utrolig stor rolle. Med alle disse overnaturlige vesenene som Veslemøy har etter seg fra en annen verden, blir det vanskelig å stenge det ute.

Mine tanker om valget

Stortingsvalg er store greier. Fra januar til september ser du folk ute på gaten som prøver og lokke til seg nye folk å lure. Fyller hodene deres med løgner om bedre skole og miljø. Lokker dem inn i varmen med et flott slagord eller kanskje til og med noe gratis. Folk i Norge elsker når ting er gratis, og dermed er dette den perfekte strategi.

Måneden før valget er den verste. Skal du gjennom sentrum blir du bombardert med minst fem brosjyrer, et dusin roser og en ”nybakt” bolle. Ungdomspartiene drar til seg andre uvitende ungdommer og trygler og ber helt til de har signert et papir der det står at de har blitt medlem de også. Og sånn fortsetter det.

Debatter er noe av det morsomste du kan dra på. Spesielt med ungdomspartiene. En gjeng ”samfunnsengasjerte” ungdommer sitter og diskuterer livlig ting de overhodet ikke har peiling på. Hvordan asylsøkere skal bli behandlet, at lærere må bli bedre og heftige diskusjoner for og imot oljeboring i Lofoten og Vesterålen. De ler av hverandre og er ikke redde for å si i fra om det er noe de andre gjør feil.

Når det kommer til det faktiske valget, så visste egentlig hele Norge hva som kom til å skje. Høyre og Fremskrittspartiet vant, men Arbeiderpartiet var størst. Miljøpartiet De Grønne fikk en inn på tinget. Erna Solberg ble den andre kvinnelige statsministeren i Norge. Jens måtte gå av etter 8 år som statsminister, til noens glede, og til andres skuffelse. Jeg selv, har ikke så mye jeg skulle ha sagt, verken for eller imot. Det eneste jeg kan si er lykke til.

Savnet

Telefoner ringte over hele avdelingen. Politietterforsker Claudia Specht ventet spent på informasjon. En far og hans to små sønner hadde blitt meldt savnet for to dager siden. Specht hadde blitt satt på saken. Hun var tross alt den beste. Selv om det ikke var en stor avdeling hun jobbet i følte hun seg likevel beæret. Savnede personer var hennes felt. Helt siden hun var liten hadde hun hatt en sær evne til å finne ting. Nå var det veldig nyttig. 48 timer hadde gått siden den lille familien sist ble sett. Etter 72 timer pleide vanligvis dødsannonsene å komme. Tiden begynte å renne ut.

”Specht, telefon til deg!”, ropte en av hennes kollegaer. Hun hastet bort til telefonen og tok røret. ”Claudia Specht, hvordan kan jeg hjelpe deg?”, sa hun. ”Et lik er blitt funnet i et skogsområde. Vi har det inne på obduksjon nå. Vi er ganske sikre på at det er faren, vi må bare få det skikkelig identifisert. Gidder du å komme bort?”, spurte stemmen i telefonen, patologen som var sjef for obduksjonsavdelingen. ”Jeg kommer så fort jeg kan”, svarte hun og la på.

Det var alltid grått og trist på obduksjon. Man kunne lukte det på lang avstand. Det luktet faktisk ikke bare død og fordervelse, det luktet bare veldig rent. Litt som på et sykehus eller hos en tannlege. Man kunne bare kjenne en liten lukt av råtningsprosessen. Mannen på bordet hadde akkurat blitt identifisert. Det var faren til guttene. Og det hadde ikke enda gått 72 timer. Det meste tydet på at det var selvmord. Han hadde lagt igjen et brev. Specht hadde trodd at brevet skulle hjelpe med å finne guttene, men han hadde ikke skrevet et ord om dem. Saken var ikke løst enda.

Det hadde rukket å bli mai og våren stod fullt på. Solen skinte inn gjennom vinduene mens alle på kontoret var travle og arbeidet. Alle hadde nok mer lyst til å gå ut og bruke dagen med familiene sine, men dessverre var de nødt til å være på jobb. Svetten piplet ned i pannen til Claudia. Hun tørket det bort med håndflaten og gnidde samtidig litt sminke av. Ikke at det var noe problem. Claudia hadde aldri vært så opptatt av å se bra ut for de hun jobbet med. Det var ikke noen menn hun hadde noen interesse av å gå ut med, og hun sminket seg mest for sin egen del. Hun hadde ikke kommet noe lenger i saken hun jobbet med. En død far var ikke så mye å skryte av. Hun søkte i arkivet etter faren for å finne ut om han hadde blitt dømt for noe før eller vært i trøbbel med politiet. Hun klikket seg innpå en fil. Hun ble ikke så veldig sjokkert av det som mappen sa. Han var under etterforskning for mishandling av barna.

Vinden blåste i trærne. Specht og teamet hadde kjørt til skogen for å sjekke åstedet der faren var blitt funnet. Han var nå hovedmistenkt for saken. Mishandling av barn var noe politiet tok på alvor. De gikk til der liket ble funnet. Hele området hadde blitt sperret av og gjennomsøkt, men de hadde ikke funnet noen tegn til barna enda. Specht og partneren hennes Pieter Wauters ville se igjennom skogen selv. De var begge veldig opptatt av å ha det siste ordet og den siste oversikten over åstedet. Nå hadde de gått igjennom området et par ganger, men enda ikke funnet noe. ”Hvis det er faren som har bortført sønnene sine og gjemt de bort her i denne skogen har han virkelig brukt tid på å skjule alle sporene sine” erklærte Wauters. Specht kunne ikke gjøre noe annet enn å si seg enig. Noen hadde gått inn for å ikke etterlate seg noen spor. Det så ikke ut som om det var noe mer i denne skogen.

Hun hadde fått fri for helgen. Det hadde gått en uke uten noen ledetråder. Sjefen hadde bedt henne om ta fri i helgen og heller la partneren jobbe. Det var en velfortjent pause. Været hadde aldri vært så fint på lenge. Solen skinte og Claudia kunne bruke hele dagen for seg selv. Hun hadde verken mann eller barn og med en jobb som hun hadde, fikk man ikke mye tid til venner. Men det var deilig å kunne bruke en dag på seg selv. Så lenge det varte. På lørdagen ble hun oppringt. ”Vi trenger din hjelp”, hørte hun Wauters stemme si. ”I den ene helgen jeg faktisk har fri?”, spurte hun irritert. Det måtte være noe virkelig spesielt nå for at hun skulle komme på jobb. ”Det er blitt funnet matpakker og klær i et skogholt. Vi tror at guttene kan være i nærheten”, forklarte han. ”Jeg er på vei”, sa hun fort og la på.

”Her har visst familien vært på fisketurer før”, opplyste Wauters. Det var ikke et særlig stort skogholt. Specht tok på seg hanskene sine og løftet opp den røde matboksen som var blitt funnet. Det lå noen skiver inni den. De luktet råttent. ”De må være minst en uke gamle”, konstaterte hun. ”Men det vil si at de var i live for en uke siden”, innskjøt Wauters. ”De kan ikke være langt unna”, sa hun og så seg rundt. Det måtte være noen spor et sted. Bare en liten ledetråd. De hadde funnet noen fingeravtrykk på matboksen, men ellers var det ingen spor. Guttene var borte.

Hun vandret rundt i laben mens hun ventet på en match på fingeravtrykkene. Letemannskaper hadde gjennomsøkt området ved skogholtet, men de hadde ikke funnet noe. Sporene var utrolig godt skjult. ”Vi har en match”, annonserte patologen. Specht stirret på bildet som dukket opp på skjermen. Det var ikke en overraskelse. Det var faren. Han måtte være den som hadde tatt dem. Og det var ikke et godt tegn.

Det hadde gått enda en uke. Guttene var enda ikke blitt funnet. Etter å ha vært borte så lenge ville de mest sannsynligvis være døde. Hun satt og så på bildet av dem. De var noen søte unger. Bare syv og ni år. Hvordan kunne noen kidnappe og gjemme bort noen så flotte unger?

Det hvinte i bremsene da bilen stoppet. De hadde blitt oppringt av noen turgåere som hadde funnet to kropper i ei grøft. Likene var ikke blitt identifisert enda, men alle fryktet at det var guttene. Specht løp ned til grøfta. To lik av to små gutter. Det måtte være dem. Ambulansepersonellet kom og hentet dem mens politiet inspiserte området. Dødsårsaken var fremdeles uklar, men alle bevisene pekte på at faren var morderen.

Likene ble identifisert og det var dem. Moren kom inn og identifiserte dem. Det var like grusomt som alltid. En mor som har mistet begge barna sine. Det var alltid vanskelig å bringe de dårlige nyhetene. Spesielt i en sak som denne. Moren var helt knust. Hun kunne ikke forstå at det var faren som hadde drept dem før han tok sitt eget liv. Men nå var saken endelig avsluttet, men ikke med den slutten verden ønsket. 

Analyse av Sult

Analyse av Sult

Boka Sult er skrevet av en av Norges mest kjente forfattere, Knut Hamsun.  Knut Hamsun levde fra midten av 1800-tallet til midten av 1900-tallet, og døde 92 år gammel. Sult var gjennombruddet i hans litterære karriere.

Kort sammendrag av boka

Handlingen foregår i Kristiania der hovedpersonen i romanen lever et hardt liv. Han er en skribent som ikke alltid tjener nok penger til å holde seg mett. Livet hans går bare nedover, han har nesten ikke penger, han får ikke solgt artiklene sine, og går rundt og sulter. Men han holder likevel motet oppe. Han fortsetter å skrive og tjener av og til litt penger som holder han i live. Men sulten kommer alltid og den gir ham de merkeligste hallusinasjoner. Hovedpersonens liv forandrer seg litt når han møter en kvinne som han kaller for Ylajali. Han møter henne flere ganger, men når han forteller om situasjonen sin, om hvor fattig han er, vil hun ikke lenger ha noe med han å gjøre. Han føler seg fortapt og bestemmer seg for å hoppe på et skip og reise til sjøs for å komme seg bort fra alt. Dette er det siste vi ser av han.

Persongalleri

Hovedkarakteren –

Hovedpersonen er en mann som lever og bor i Kristiania. Han er en skribent og pleier å skrive artikler for avisen. Vi får aldri vite navnet hans. Han oppgir bare falske navn og ikke den ekte identiteten sin, i hvert fall ikke som vi får høre. Det virker som om han kommer fra en familie som har bodd ute på landet, men er oppdratt godt og er veldig høflig mot alle han møter.

Han er for stolt til å ta imot penger han ikke har fortjent og jobbet for, da gir han heller pengene til andre. Han tenker at han har nok, og det hjelper han å føle seg bedre. Han vil ikke føle at han er fattig, og derfor gir han penger til andre, sånn at han kan føle seg bedre, og at han har hjulpet noen som har det verre enn han. En av hans sterke sider er at han er en veldig hyggelig og snill mann. Han bryr seg om andre, hvordan de har det, og han setter alltid andre først. Han er veldig sterk i viljen og lar seg ikke settes på plass av andre. Et svak side han har er det at han ikke vil innrømme for seg selv at han er fattig. Han vil da heller gi pengene til andre.  Det er en svak side fordi han vet at han egentlig burde ha de selv for å overleve, men han fortsetter likevel med å være gavmild mot andre.  Han vil gjerne leve av å skrive, men det har han ikke fått til.

Ylajali –  Vårt første møte med kvinnen som hovedkarakteren kaller for Ylajali er helt i begynnelsen av boken når hun og en venninne går foran han. Han  sier at hun har mistet boken sin, og hun blir helt forvirret av dette, men finner ut at det bare er tull. Neste møte med henne er når hun står utenfor et sted der hovedkarakteren bor, og det ser ut som om hun har oppsøkt ham. Hun står der hver kveld en stund, og hovedkarakteren blir nysgjerrig på henne. Han følger henne hjem en kveld og finner ut at hun bor i et stort hus og at hun er fra en rik familie.  De får en ganske god kjemi, men når hun finner ut av at han er fattig vil hun ikke ha mer kontakt med han.

Redaktøren – Redaktøren er en mann som jobber i avisen som hovedkarakteren av og til skriver for. Det er han som ser gjennom artiklene han kommer med. Han virker som en ganske grei og hyggelig mann. Han prøver så godt han kan å hjelpe, men det er ikke alltid han kan bidra. En gang mot slutten av boken tilbyr han å gi penger til hovedkarakteren, og han tar i mot pengene.

Politimannen – Vi møter politimannen en del ganger. En kveld når hovedkarakteren ligger ute på en benk fordi han ikke har noe sted å sove kommer han og  gir han et sted å sove den natten, og en mulighet til å få seg litt mat.  Andre ganger ser vi bare litt av ham, og man får egentlig aldri vite noe spesielt om han.

Miljø

Handlingen foregår i Kristiania på slutten av 1800-tallet. På denne tiden hadde folk begynt å flytte inn til byene fra landet for å få seg jobber. De endte vanligvis opp på fabrikker, der de jobbet lange skift og fikk akkurat nok penger til å holde familien i live.  Det var en hard tid med harde kår.

Hovedpersonen i boken har flyttet fra landet og inn til byen. Han lever ikke i beste velstand. Stedene han bor har som regel bare en seng og et lite skrivebord. 

Handlingen foregår på høsten og vinteren, så været er hardt, kaldt og vått. Han er mye ute i dårlige klær, og velger å selge noen av dem for å få penger til mat.  De fleste rundt han lever i beste velstand, men det er også andre fattige.

Fortellerskikkelsen

Historien  er fortalt i jeg-form, og det er hovedpersonen som forteller. Man tror at det er fortalt fra Hamsun sitt eget perspektiv og at det er hans eget liv han skriver om. Så Hamsun forteller en historie om seg selv, fra sitt eget synspunkt.  Han skriver om da han selv vandret rundt i Kristiania og prøvde å slå gjennom som forfatter.

Språklige og fortellertekniske virkemidler

Hamsun skriver på en gammeldags måte, annerledes enn sånn man skriver nå til dags. Han bruker tid på a skrive lange skildringer om alt som skjer i boken. Det blir skildret hvordan sulten og angsten påvirker en person. Alt blir beskrevet veldig nøyaktig og fullt av detaljer. Det med sult blir gjentatt veldig mange ganger. Men sult trenger ikke nødvendigvis å bety at han beskriver sult etter mat. Det kan være sult etter kjærlighet, suksess og status. Det virker som om hovedkarakteren sulter etter å bli noe, ikke bare være en mislykket skribent. Han vil leve av å skrive og han lengter og sulter etter å få en suksess med en av artiklene han skriver.