Savnet

Telefoner ringte over hele avdelingen. Politietterforsker Claudia Specht ventet spent på informasjon. En far og hans to små sønner hadde blitt meldt savnet for to dager siden. Specht hadde blitt satt på saken. Hun var tross alt den beste. Selv om det ikke var en stor avdeling hun jobbet i følte hun seg likevel beæret. Savnede personer var hennes felt. Helt siden hun var liten hadde hun hatt en sær evne til å finne ting. Nå var det veldig nyttig. 48 timer hadde gått siden den lille familien sist ble sett. Etter 72 timer pleide vanligvis dødsannonsene å komme. Tiden begynte å renne ut.

”Specht, telefon til deg!”, ropte en av hennes kollegaer. Hun hastet bort til telefonen og tok røret. ”Claudia Specht, hvordan kan jeg hjelpe deg?”, sa hun. ”Et lik er blitt funnet i et skogsområde. Vi har det inne på obduksjon nå. Vi er ganske sikre på at det er faren, vi må bare få det skikkelig identifisert. Gidder du å komme bort?”, spurte stemmen i telefonen, patologen som var sjef for obduksjonsavdelingen. ”Jeg kommer så fort jeg kan”, svarte hun og la på.

Det var alltid grått og trist på obduksjon. Man kunne lukte det på lang avstand. Det luktet faktisk ikke bare død og fordervelse, det luktet bare veldig rent. Litt som på et sykehus eller hos en tannlege. Man kunne bare kjenne en liten lukt av råtningsprosessen. Mannen på bordet hadde akkurat blitt identifisert. Det var faren til guttene. Og det hadde ikke enda gått 72 timer. Det meste tydet på at det var selvmord. Han hadde lagt igjen et brev. Specht hadde trodd at brevet skulle hjelpe med å finne guttene, men han hadde ikke skrevet et ord om dem. Saken var ikke løst enda.

Det hadde rukket å bli mai og våren stod fullt på. Solen skinte inn gjennom vinduene mens alle på kontoret var travle og arbeidet. Alle hadde nok mer lyst til å gå ut og bruke dagen med familiene sine, men dessverre var de nødt til å være på jobb. Svetten piplet ned i pannen til Claudia. Hun tørket det bort med håndflaten og gnidde samtidig litt sminke av. Ikke at det var noe problem. Claudia hadde aldri vært så opptatt av å se bra ut for de hun jobbet med. Det var ikke noen menn hun hadde noen interesse av å gå ut med, og hun sminket seg mest for sin egen del. Hun hadde ikke kommet noe lenger i saken hun jobbet med. En død far var ikke så mye å skryte av. Hun søkte i arkivet etter faren for å finne ut om han hadde blitt dømt for noe før eller vært i trøbbel med politiet. Hun klikket seg innpå en fil. Hun ble ikke så veldig sjokkert av det som mappen sa. Han var under etterforskning for mishandling av barna.

Vinden blåste i trærne. Specht og teamet hadde kjørt til skogen for å sjekke åstedet der faren var blitt funnet. Han var nå hovedmistenkt for saken. Mishandling av barn var noe politiet tok på alvor. De gikk til der liket ble funnet. Hele området hadde blitt sperret av og gjennomsøkt, men de hadde ikke funnet noen tegn til barna enda. Specht og partneren hennes Pieter Wauters ville se igjennom skogen selv. De var begge veldig opptatt av å ha det siste ordet og den siste oversikten over åstedet. Nå hadde de gått igjennom området et par ganger, men enda ikke funnet noe. ”Hvis det er faren som har bortført sønnene sine og gjemt de bort her i denne skogen har han virkelig brukt tid på å skjule alle sporene sine” erklærte Wauters. Specht kunne ikke gjøre noe annet enn å si seg enig. Noen hadde gått inn for å ikke etterlate seg noen spor. Det så ikke ut som om det var noe mer i denne skogen.

Hun hadde fått fri for helgen. Det hadde gått en uke uten noen ledetråder. Sjefen hadde bedt henne om ta fri i helgen og heller la partneren jobbe. Det var en velfortjent pause. Været hadde aldri vært så fint på lenge. Solen skinte og Claudia kunne bruke hele dagen for seg selv. Hun hadde verken mann eller barn og med en jobb som hun hadde, fikk man ikke mye tid til venner. Men det var deilig å kunne bruke en dag på seg selv. Så lenge det varte. På lørdagen ble hun oppringt. ”Vi trenger din hjelp”, hørte hun Wauters stemme si. ”I den ene helgen jeg faktisk har fri?”, spurte hun irritert. Det måtte være noe virkelig spesielt nå for at hun skulle komme på jobb. ”Det er blitt funnet matpakker og klær i et skogholt. Vi tror at guttene kan være i nærheten”, forklarte han. ”Jeg er på vei”, sa hun fort og la på.

”Her har visst familien vært på fisketurer før”, opplyste Wauters. Det var ikke et særlig stort skogholt. Specht tok på seg hanskene sine og løftet opp den røde matboksen som var blitt funnet. Det lå noen skiver inni den. De luktet råttent. ”De må være minst en uke gamle”, konstaterte hun. ”Men det vil si at de var i live for en uke siden”, innskjøt Wauters. ”De kan ikke være langt unna”, sa hun og så seg rundt. Det måtte være noen spor et sted. Bare en liten ledetråd. De hadde funnet noen fingeravtrykk på matboksen, men ellers var det ingen spor. Guttene var borte.

Hun vandret rundt i laben mens hun ventet på en match på fingeravtrykkene. Letemannskaper hadde gjennomsøkt området ved skogholtet, men de hadde ikke funnet noe. Sporene var utrolig godt skjult. ”Vi har en match”, annonserte patologen. Specht stirret på bildet som dukket opp på skjermen. Det var ikke en overraskelse. Det var faren. Han måtte være den som hadde tatt dem. Og det var ikke et godt tegn.

Det hadde gått enda en uke. Guttene var enda ikke blitt funnet. Etter å ha vært borte så lenge ville de mest sannsynligvis være døde. Hun satt og så på bildet av dem. De var noen søte unger. Bare syv og ni år. Hvordan kunne noen kidnappe og gjemme bort noen så flotte unger?

Det hvinte i bremsene da bilen stoppet. De hadde blitt oppringt av noen turgåere som hadde funnet to kropper i ei grøft. Likene var ikke blitt identifisert enda, men alle fryktet at det var guttene. Specht løp ned til grøfta. To lik av to små gutter. Det måtte være dem. Ambulansepersonellet kom og hentet dem mens politiet inspiserte området. Dødsårsaken var fremdeles uklar, men alle bevisene pekte på at faren var morderen.

Likene ble identifisert og det var dem. Moren kom inn og identifiserte dem. Det var like grusomt som alltid. En mor som har mistet begge barna sine. Det var alltid vanskelig å bringe de dårlige nyhetene. Spesielt i en sak som denne. Moren var helt knust. Hun kunne ikke forstå at det var faren som hadde drept dem før han tok sitt eget liv. Men nå var saken endelig avsluttet, men ikke med den slutten verden ønsket.