Analyse av Magnus Blindes Saga

Jeg har valgt å analysere Magnus Blindes Saga. Den er skrevet av Snorre Sturlason, på 1200-tallet. Han ble født rundt 1178, og døde i 1241. Han er mest kjent for å ha skrevet Heimskringla, hans kongesagaer.

 Denne sagaen handler om to konger, kong Harald og kong Magnus, som kjemper om kongeriket. De kjemper i mange slag, og til slutt er det kong Harald som overlister Magnus, og tar han til fange. Magnus blir blindet og sendt avgårde. Samtidig som dette skjer, kommer noen hedninger til et annet sted i Norge, og ødelegger nesten en hel by.  Det handler også om Sigurd, sønnen til Magnus, som vil finne sin far.

Temaet og handlingen kommer ganske godt frem. Språket og handlingen er litt vanskelig å forstå helt i begynnelsen, men det blir bedre etter hvert.  Handlingen foregår i Norge, og det er et miljø der konger kjemper veldig hardt om makten, og for å beholde den.  Ting skjer både ute og inne. Det foregår over flere årstider og flere steder, så naturen må forandre seg etter både sted og vær. Stemningen mellom menneskene er litt uvant fra det folk er vant til nå. Du må være lojal mot kongen din, uansett hva. Synet på kvinner er litt dårlig synes jeg, og det virker som om kvinner bare er noen objekter som man gifter seg og får barn med.

Hovedpersonene i denne sagaen er Kong Harald og Kong Magnus. Harald er beskrevet som en vennlig og lystig person. Han virker som en grei person, i begynnelsen, men etter en stund blir han mer maktsyk og ikke like grei. Så han begynner som en person du liker, men ender opp som en du ikke liker like godt. Magnus er beskrevet som en veldig vakker og sportslig mann, men storaktig, grusom og lite hyggelig. Han er den som først begynner å kjempe om makten, og han nekter å gi opp. Etter at han er blitt blind får man mer medfølelse for han.

Det er en forteller som man ikke får vite noe om. Det blir bare fortalt fra en som ikke har noen side i saken, og ser ting fra alle synspunkt. Teksten begynner med å fortelle litt om fortiden, og så gå frem og fortelle om det som skjer videre. Det blir fortalt i fortid, altså at det har skjedd. Det hopper litt frem og tilbake i tiden.

Det er en beskrivende tekst, med mange beskrivelser av ting som skjer, og lite replikker. Det er gode beskrivelser av folk, men fortelleren sier mest om fra hvilken slekt personene er fra. Det blir brukt lyriske virkemidler, som bilder.

Teksten avsluttes på en fin måte, med en ganske tydelig avslutning. Språket er ganske gammelt, og litt vanskelig å lese. Språkbruket er gammeldags med nokså ukjente ord i forhold til det språket som blir skrevet i dag. Det er en tekst som forteller om Norge og forskjellige konger landet har hatt. Forfatteren har skrevet denne teksten blant mange andre om akkurat dette. Han har oppnådd å fortelle om dette på en kjekk måte.

Håvamål - Den høges tale

Håvamål.

Håvamål er eit kvad i den eldre Edda. Det er ein samling av oldnordiske gudedikt og visdomsdiktning. Håvamål betyr «den høges tale», og handlar om «den høge», som vil sei guden Odin. Håvamål handlar ikkje om gudanes tilværelse, men om menneskenes livsvisdom. Det er mange gode og mennesklege visdomsord. Mange av temaene den tar opp, er klokhet, mot, moral og vennskap. Denne samlingen av dikt og ordtak vart skreve ned på Island, på 1200-talet. Mykje kan likevel vere skreve ned i Noreg. Nokon delar kan vere skreve ned på 1100-talet og 1200-talet. Andre delar kan vere mykje eldre. Diktene gikk munnleg fra generasjon til generasjon. Håvamål består av 164 strofer. Innhaldet er veldig menneskleg og klokt. Det er mykje riktige ting som blir sagt, som det at hvis du er smart, så er du også snill mot venene dine, og høyrer på kva folk seier til deg.

Håvamål har vært brukt til å veilede folk, med kloke og smarte utsagn. Det beskriver samfunnet på den tida ganske godt. Eg trur at folk på denne tida forstod disse reglane, og kanskje ble inspirert av dem. Folk pleide å gjenta disse strofene, og resitere disse visdomsordene. Dermed gikk det fra generasjon til generasjon.

En kan læra mykje av Håvamål. Det er mange kloke ord som kan inspirere oss. Man kan lære om vennskap og klokskap, og det er mange strofer som handlar om dette. Det blir gitt mange gode råd som man i den tiden måtte rette seg etter. Sjølv om me levar i ein heilt annan tid nå, så kan me likevel kjenne oss igjen i mange av strofene i Håvamål.

I vikingtida var det mykje fyll, men dei var likevel gudefryktige og prøvde å følge nokon levereglar, og det ble då Håvamål. Det handler om kva vikingar synes er bra og dårlege kvalitetar. Mykje av Håvamål var ganske normale levereglar på den tida.

Åsgard

Han stirrer utover landskapet. Høye murer som omringer et vakkert sted. I sentrum av verden, midtpunktet i verden. Et sted bygget for gudene. Det er her gudene bor. Det er her han hersker. Tykke murer, som holder verden utenfor adskilt fra dette stedet. Ikke alle er velkomne her. Bare folk som han. Folkene utenfor skulle ønske de også kunne bodd her. Men det går ikke. Dette er for at menneskene ikke skal være alene og forlatte, gudene har bygget dette stedet til seg selv. Det er ikke så mange veier til dette stedet. Man må bruke en spesiell måte for å komme seg frem. En regnbue. Ikke hvilken som helst regnbue, men en regnbuebro, Bifrost. Og midt i hele dette fantastiske stedet vokser det et tre. Et stort tre, som omringer hele verden. Det er sånn alt henger sammen. Treet knytter ulike verdener sammen. Det er sånn folk velger å se på det.

Mannen ser fremdeles utover dette stedet. Ved første øyekast kan du tro at han ikke ser alt. Men han kan se alt. Mer enn alt. Et øye, for gaven, å kunne se alt. Det er vel en liten pris å betale.