Idyll

Idyll

”Har du ikke gjort leksene dine enda?”, spurte hun sint, for tredje gang den kvelden. ”Unnskyld mamma, jeg skal gjøre dem nå, jeg lover!”, svarte den fortvilte datteren. Det var torsdag og leksene skulle bli levert inn på fredag. ”Sett deg ned og gjør dem nå!”, ropte moren nesten, og slengte skriveboken ned i det vaklete kjøkkenbordet. Kamilla satt seg ned og stirret med tomme øyne ned i boken. Øynene fylte seg opp med tårer. Hun tok håndflaten og skjulte øynene med den. Fra morens perspektiv ville det se ut som om hun konsentrerte seg hardt om matteoppgavene.  Dette var en vanlig dag i familien Larsens hjem. Storebroren satt i sofaen og fulgte med på hva som skjedde. Dette skjedde aldri med ham. Alltid var det henne det gikk ut over.

Faren kom gående ned trappen og mot sin lille datter. Øynene hans smilte varmt mot henne, og hun følte seg med en gang litt bedre. ”Hvordan går det med leksene? Trenger du hjelp?”, spurte han og ga henne et lite smil. Hun nikket forsiktig. Han hjalp henne til leksa var ferdig, og klar til å bli levert inn dagen etter. ”Tusen takk pappa”, sa Kamilla takknemlig. ”Er du endelig ferdig?”, sa moren spydig. ”Ro deg ned Anne”, sa faren forsiktig. Raseriet begynte å velte opp i morens øyne. Hun tok datteren hardt i armen og dro henne med seg. ”Nå skal du i seng!”, sa moren, og dro henne opp trappen og inn på rommet.

Kamilla dro ned genseren sin. Ingen kunne se de tynne blå stripene på armen etter morens grep. ” Vil du bli med meg hjem etter skolen?” kom en klassevenninnen Ida og spurte. Hun hatet å bli spurt om dette, for hun måtte alltid takke nei. ”Jeg må hjelpe moren min med å vaske huset”, stammet hun frem. ”Kom igjen da, du blir jo aldri med på noe!”, anklaget venninnen. ”Kanskje en annen gang”, svarte hun oppgitt.

”Overraskelse!”, smilte Ida. Hun stod nederst i trappen og så opp på Kamilla. Kamilla var akkurat ferdig med å støvsuge huset og så forferdet på venninnen. ”Hva gjør du her?”, hostet hun frem. ”Jeg kjedet meg og ville…”, rakk hun å si før moren dukket opp i døren. ”Nei men, hvem er dette?”, spurte moren, og ga Ida sitt varmeste smil. ”Mamma, dette er Ida. Fra skolen”, stammet Kamilla. ”Ikke la henne stå her ute i kulden da, slipp henne inn!”, lo moren. Hun flyttet seg fra døren og gjorde tegn til at Ida skulle få komme inn.

Moren tok imot henne, og begynte å kakle om hvor flott det var å endelig møte en av datterens venner. ”Men vet dere hva? Det er jo lørdag i dag, så jeg tenker at jeg bestiller en pizza til oss, eller hva jenter?”, utbrøt plutselig moren og forsvant inn på kjøkkenet. ”Wow, du har verdens snilleste mor!”, gispet Ida. Kamilla ga henne et halvhjertet smil.

Ida hadde gått hjem, og nå satt Kamilla og faren foran TV-en. Moren og broren hadde vært borte en stund og Kamilla begynte å lure på hvor de var blitt av. ”Skulle ikke de bare opp og vaske noe tøy?”, spurte hun faren, men fikk ikke noe svar. Han bare så på klokken og stirret tomt mot TV-en. Etter en liten stund kom moren ned, helt rød i ansiktet og med bustete hår. Hun satt seg stille ned ved siden av mannen sin. Noen minutter senere kom broren også ned, så fort bort på søsteren sin, og stormet ut.

Potetene druknet i saus. Gaffelen slepte seg langs tallerkenen og det lagde en helt forferdelig lyd. ”Kamilla, nå holder du opp, ellers får du ikke mer mat i dag!”, ropte moren. ”Anne, det er nok. Du har ingen grunn til å være så hard mot henne”, sa faren rolig. ”Unnskyld? Hva sa du?”, snappet moren kjapt. ”Vet du hvor heldig du er som er gift med en så vellykket og smart kvinne som meg?”, hveste hun. Han nikket skjelvent. ”Husk det”, snøftet hun og smilte kaldt.

”Jeg skal bare ut i noen timer, er hjemme til middag. Husk hva du skal ha gjort til jeg kommer hjem”, opplyste moren. Det var mandag og moren skulle ut på noen ærender. Kamilla nikket og ble nesten tråkket ned av broren som kom løpende inn. ”Beklager”, mumlet han. Hun hørte motoren til morens bil bli slått på og kjøre ut av utkjørselen. Hun gikk inn og satt i gang med å gjøre det moren hadde satt henne til å gjøre.

Man kunne høre sirener. Kamilla så opp fra leksene og merket farens nærvær. ”Hva har skjedd?”, spurte hun bekymret. Han ga ikke noe svar, bare så tomt på henne uten å vise noe uttrykk. Det banket på døren. Faren åpnet og så rett inn i øynene til en politikonstabel. ”Er det du som er Kristian Larsen?”, spurte han. Faren nikket sakte. Det knirket i trappen og broren kom ned. ”Kan jeg få noen ord med deg? Alene.”, spurte politikonstabelen. De steg ut, og Kamilla og broren var igjen alene. ”Hva er det som foregår?”, spurte hun broren. Han svarte ikke, bare ristet på hodet. De sto noen minutter i stillhet. Plutselig kom faren inn. Han var rød rundt øynene. ”Moren deres…”, begynte han, før han brast sammen. Politikonstabelen trådte foran ham. ”Det har vært en bilulykke. Moren deres klarte seg dessverre ikke.”, forklarte han. Hun frøs fast, og klarte ikke å få ut et ord. Hodet hennes fylte seg med blandede tanker. ”Hva skjedde?”, spurte broren. ”Bremsene virket ikke. Vi vet ikke hva som skjedde, men det kan se ut som om noen har kuttet bremseslangene.”, svarte politikonstabelen. Kamilla stivnet helt. Noen hadde gjort dette med vilje. Hun så bort på den gjenværende familien sin. Broren flakket nervøst med blikket. ”Vi skal finne ut av hvem som har gjort dette”, sa politikonstabelen før han forsvant.

En uke senere, etter begravelsen var den lille familien alene i huset som nå virket for stort for dem. Begravelsen hadde vært en liten seremoni med noen få venner og kjente. Uken hadde sklidd forbi. Nå var det bare dem. ”Jeg regner med at vi må selge huset”, sa faren matt. Stemningen var dårlig. De hadde ikke hørt noe fra politiet. Kamilla fikk ikke sove om nettene, hun hadde bare mareritt om biler som krasjet inn i hverandre. Plutselig hørte de at det banket på døren. Hun tenkte automatisk at det var en nabo som var kommet for å kondolere, men da hun åpnet døren var det en hel gruppe politikonstabler som stormet forbi henne. De løp mot der faren og broren satt. ”Du er under arrest for drapet av Anne Larsen, du har rett til å forbli stille, alt du sier kan og vil bli brukt mot deg…”