Diktanalyse - Eget dikt

Diktet:

Hele huset rister

Verden raser sakte sammen

Tause skrik kommer fra tause rom

Men rommene finnes ikke lenger

Alt er borte

Du er forlatt og alene

Sorgen kommer stigende

Vil livene noensinne bli normale igjen?

Mine tanker om diktet:

Jeg vet jo hva diktet handler om. Jeg skrev dette diktet etter at jeg hadde lest Boktyven. Den handler om en familie under andre verdenskrig og bomberegnet som kom. Det var en veldig sterk ting å lese om, og det fikk vekket noen tanker. Da jeg skrev diktet tenkte jeg på hovedpersonen i boken, og hva som skjedde med henne når byen hun bodde i ble bombet. Alle husene i gaten hun bodde i, ble jo helt ødelagt og raste sammen. ”Verden raser sakte sammen” kan ifølge meg, både bety at selve verden raser sammen, og at hovedpersonen, Liesel, sin verden raser sammen. Hun mister nesten alle hun er glad i. Det gjør jo at hennes verden raser sammen. ”Tause skrik kommer fra tause rom”, synes jeg at symboliserer døden og folk som dør. Når et bombeangrep skjer om natten, når folk dør mens de sover, så dør de uten å engang vite det. Så de kan ikke ha lagd noen lyd, siden det gikk så fort. Det kan jo også være symbol for noe helt annet, men det er sånn jeg har tenkt.

Jeg tenker på personene i diktet som Liesel fra boken, og at det blir fortalt av døden eller en slags gudeskikkelse.

En mindre personlig tolkning:

Med første øyekast kan diktet minne om krig og bombing, noe som er veldig aktuelt, og har vært aktuelt lenge. All bombingen mellom Israel og Palestina kan minne om dette diktet. Der skjer det bombing av hus, og man får et slags inntrykk av at et hus blir bombet. Det står indirekte i diktet. Det er  noe som skjer i diktet, med en person. Det er en som står alene igjen etter alt dette som har skjedd. Hvis man skal si akkurat hva som skjer, så vil noen kanskje si at det er et hus som faller sammen, med folk inni. Folk dør og en person står alene igjen, og denne personen sørger alene.

Men diktet trenger egentlig ikke å handle om et bombeangrep, det kan også handle om en hendelse i livet til noen, som gjør at alt raser sammen. Du står ensom og alene igjen, du er trist og sørger over noe. Tause skrik kan være skrik som kommer innfra deg, men ikke kommer ut. Det kan vise at du stenger deg selv inne, borte fra alt.  En person som vil være alene, og sørge for seg selv.

Diket er bygd opp av åtte vers. Det er ikke noen form for rim.

Det er to personer i dette diktet. Det er den personen som står igjen alene, og en forteller. Personen er et offer for noe, som fortelleren ser på. Fortelleren kan være en som står sammen med den andre personen, eller det kan være en slags skikkelse som ser dette fra et annet perspektiv. Offeret er en som har sluppet unna en katastrofe, men blir veldig påvirket av det, og har spesielle relasjoner til det.

Det er en ganske dyster stemning. Noe har skjedd, noe fælt, som har ødelagt mange liv. Det er et dårlig miljø, du er alene, uten noen andre, og har en stor sorg du bærer med deg. Det er ikke noe miljø du får et innblikk få, annet enn at det er noe som er ødelagt, at rom i et hus er blitt borte. Du kan se hva som har vært der, men det finnes ikke lenger. ”Alt er borte”. Dette sier at det ikke er så mye igjen. Man kan se for seg et sted som har blitt bombet og ødelagt. Man har jo sett sånne ting som har skjedd før, og alle har et slags bilde av hvordan sånne ting ser ut.

Det er en del språklige bilder i diktet. Tause skrik og tause rom. Tause skrik kan være et symbol på fortvilelse og død. Det kan bety hjelpeløshet og avmakt. At rommene er tause, kan bety at det er noen tomme rom, som trenger å bli fylt opp. Rom trenger ikke å bety rom direkte. Et rom kan være et tomrom mellom noen. Et rom kan symbolisere verden, eller et liv. I diktet kan det tyde på at livet til personen det handler om, er tomt. At livet blir tomt, etter det som har skjedd.

Diktet ender med et spørsmål. Vil livene noensinne bli normale igjen? Dette er noe å tenke over.  Noen vil nok si at alle liv vil bli normale igjen. Tiden leger alle sår. Men er dette sant? Ja, ting kan forsvinne litt bak i hukommelsen etter en stund, men det er aldri helt borte. Man kan ikke glemme fortiden sin, i hvert fall ikke lenge. Det vil alltid være der. Så livene vil bli mer og mer normale etter en stund, men man kan ikke glemme alt.

Man kan si at det er noen forskjellige temaer i diktet. Krig kan være et tema, som en krig mellom noen, eller en indre krig. Et annet tema kan være sorg, for fordi det er en person som sørger over noe. Ensomhet, savn, maktesløshet er også andre temaer.

Budskapet i diktet kan være om krig, og at alle kommer til å oppleve en slags krig, enten fysisk eller psykisk.  Det vil føles som at du er helt alene i verden, og at du er forlatt, men at det kanskje vil skje med alle. Men livene vil alltid bli nokså normale igjen for folk, uansett hva som skjer.

Hvem eier verden?

Hvem eier egentlig verden? Dette er det utrolig mange meninger om. Og jeg tror egentlig at alle kan ha rett på hver sin måte.

Noen sier at menneskene eier verden. Er dette rett? Det kan være rett på noen vis. Menneskene sørger for at vi passer på miljøet, samtidig som vi fortsetter å forurense det. Kan man si at de som bryr seg om jorden vi bor på, er de som eier verden? Er det ikke de som fortjener å eie noe så bra og vakkert? Det er det ikke alle som synes. Maktsyke mennesker tror gjerne at de eier verden. Andre sier at det er de neste generasjonene som eier verden. Men betyr ikke det at vi som lever nå eier verden? Hvis de forrige generasjonene har sagt akkurat det samme, betyr ikke det at vi er eierene?

Noen andre sier at det er dyrene som eier verden. Var ikke de her først da? Dyrene er vel de som fortjener å eie verden, spør du meg. Dyrene klarer seg selv i verden. De klarte det før mennesket ble til, så da vil de vel alltid klare det. Uten oss mennesker hadde de sluppet dyremishandling, slakting og andre ting vi gjør med dyr, og bruker dem til. Dyrene er egentlig de som tar best vare på jorden. Dyrene fortjener å eie verden, og de har like mye rett som det andre har.

Urbefolkningen har bare blitt jaget bort fra sine hjem. Fortjener ikke de også å eie verden? De, som dyrene, var her før det moderne mennesket kom og ødela hjemmene deres. Har ikke de også fortjent å eie verden, like mye som alle andre. Det er det ikke alle som synes. Urbefolkningen i forskjellige land blir jagd bort hele tiden. Er det egentlig lov? Har ikke de like mye rett til å være på stedene de har vært i flere hundre år? Likevel kommer andre og innvanderer disse stedene. Er det rettferdig?

Ingen har en spesiell rett til å eie verden. Verden er like mye min som den er din. Alle har noe å si for verden, og hvordan verden fungerer. Det er ingen som ene og alene har ansvar for jorda. Det er alles ansvar. Vi har alle et ansvar for at vi etterlater planeten i godt behold til de neste generasjonene, sånn at alle kan ha et fint liv på en planet som er i god behold og fungerer sånn vi vil at den skal fungere. Vi er alle ansvarlige for hva som vil skje videre, og om det vil være en god utvikling.

Forfengelighetens pris.

Hvert år dør ca. 800 000 uskyldige dyr i norske pelsfarmer. Selv om en undersøkelse viste at 70 % av Norges befolkning er imot pelsindustrien får norske oppdrett rundt 50 millioner kroner hvert år som støtte fra staten. Det er  rundt 300 pelsfarmer i bruk her i landet. Rev og mink er de mest populære dyrene å ha i disse oppdrettene. Men hvem er det egentlig som betaler prisen for at man skal gå med pels? Det er ikke vi som betaler den, det er det dyrene som gjør.

Reven lever enten alene eller sammen med en annen rev i små trange bur. Burene er nakne og tomme, bortsett fra et aktivitetsobjekt som en pinne. Men at de har en pinne gir ikke reven en naturlig oppvekst. De får ikke lov til å løpe rundt som en vanlig revunge, men må ligge inni et lite bur. De har ingen mulighet til å utforske ting. Selve burene er et stort problem. Revene tråkker ned i nettingen i buret og setter seg fast. Dette ødelegger kroppen deres helt, og de kan aldri gå normalt. Selvskading er ofte sett på dyrene. De biter på seg selv i ren frustrasjon, eller biter og graver i nettingen.

Minken bor også i trange nettingbur. Tvanghandlinger er vanlig. Minken kan gå rundt i sirkler i buret og grave og bite i nettingen. Den eneste tiden minken er lykkelig er når den er nyfødt og ikke kan bevege seg. Den tiden når de skal være aktive og nysgjerrige på verden blir fort ødelagt. De tråkker gjennom nettingen, og er klemt inne på et begrenset område. Dyrene kan bli så mye påvirket av stress og frustrasjon at de blir aggressive. De kan begynne å skade hverandre og seg selv.

Våren 2009 inspiserte Mattilsynet 244 norske pelsfarmer. Farmene hadde fått beskjed om at de ville få besøk av Mattilsynet, så de fjernet alle døde og skadde dyr. Sommeren 2009 inspiserte Nettverk for dyrs frihet 45 pelsfarmer uten forvarsel. Da fant de både døde dyr, og skadde dyr med avgnagde labber og ører. På alle de 45 stedene var det skadde dyr.

Pelsdyrfarmer er dyremishandling. Det er kanskje ikke de som driver gårdene som mishandler dyrene direkte, men dyrene blir blant annet mishandlet av forholdene de lever i. Et dyr skal ikke bli stengt inne i et lite bur. Det er dyrenes natur å leve ute i naturen, der de kan leve et fritt liv. Rev og mink skal ikke bli mishandlet sånn at de mister kontroll over sine egne bein. Og alt dette, bare for at noen forfengelige mennesker skal ha det på seg, og skryte til andre forfengelige mennesker. Er det virkelig verdt det? Drepe så mange uskyldige dyr, bare for menneskers bruk. Pelsindustrien burde vært stoppet for lenge siden, og jeg synes det er på tide at vi forandrer det.

Min familie og jeg

Jeg heter Julie, og har en litt spesiell familie. Foreldrene mine er skilt, og jeg bor for det meste hos min mor, sammen med en litt spesiell hund, og en veldig feit katt. Søsteren min bodde også sammen med oss, helt til hun fikk en unge, og vi kastet henne ut av huset. Ikke tale om at vi skulle ha enda en skapning som kun vil ha mat, kos, og søvn. Er det ikke det vi har katten for?

Jeg er oppvokst på Randaberg, på det tjukkeste bondelandet. På Randaberg bodde jeg med foreldrene mine, søsteren min, og en annen katt. Familien min har hatt en del katter, åtte til sammen. Vi har alltid vært glad i dyr, og tatt i mot alle slags typer. Så vi har altså da hatt to hunder, åtte katter, tre kaniner, et hamster, og en halv million pinnedyr. Pinnedyrene var unødvendige, spør du meg, men det var min søster som absolutt ville ha dem. Ikke visste vi at de skulle begynne å få barn, og infisere hele huset. 

Min mor er sosionom, noe jeg synes er et veldig vanskelig og avansert ord. Jeg husker på skolen en gang, da vi skulle snakke om hva foreldrene våre jobbet som, at jeg hadde fått med meg at moren min jobbet med narkomane. Så da sa jeg stolt at mammaen min var narkoman. Du kan tro at jeg fikk noen rare blikk fra de voksne, og et par bekymrede telefonsamtaler hjem.

Yrkesvalg er jo noe foreldre maser veldig om. Jeg har ikke tenkt så mye på dette, men jeg vet hva jeg ikke skal bli, og det er ingeniør. Det har pappa lært meg. Han er nemlig ingeniør, og han klager hele tiden over jobben sin. Men likevel, vil han selvfølgelig at jeg skal følge i hans fotspor. Derfor har jeg nå bestemt meg for å gjøre det motsatte av det han sier, og heller jobbe i kassa på Rema. 

Dyr er viktige for familien, det vet jeg godt. Hunden min er virkelig noe for seg selv. Han er redd for alt, spesielt fluer og den øverste kjøkkenskuffen. Vi har aldri helt funnet ut hvorfor. Men har nå noen gode sider. Han kan løpe fortere enn alle de andre hundene som pleier å være på marka der vi går tur. Han er også veldig leken, men litt dum, så han kan jage sin egen hale i timevis. Katten, derimot, er bare en lat svart klump, som gjør som hun vil. Før jul veide hun opp mot seks kilo. Da tok vi et drastisk valg, og satt henne på slankekur. Hun blir til og med på tur sammen med hunden. Ikke det at hun går hele runden. Når hun begynner å bli sliten setter hun seg ned, og når vi kommer tilbake sitter hun på samme sted og blir med oss hjem. Men fremdeles oppdager vi henne når hun sitter og spiser av hunden sin mat. 

Faren min er født og oppvokst i Bergen, men da han skulle studere stakk han fra regnfulle Bergen til regnfulle Stavanger, uten å kaste så mye som et blikk tilbake. Der traff han da min kjære mor, og de fikk et nydelig barn sammen, nemlig meg. Men etter fem år med konstant skriking fra min side, bestemte de seg for å få en skilsmisse. Da flyttet han til Stavangers slum, nemlig Storhaug. Så der bor jeg annenhver helg, mandag og torsdag. 

Familien min har alltid vært opptatt av humor, og jeg har noen tanter i Bergen som andre enn meg ville kalt sprø. De kan sitte å le av sine egne vitser i timevis. De er litt spesielle, men jeg synes de er veldig underholdene og morsomme å være i nærheten av. Men de gjør familien min hel, og jeg ville ikke hatt en annen familie.