Jeg heter Julie, og har en
litt spesiell familie. Foreldrene mine er skilt, og jeg bor for det meste hos
min mor, sammen med en litt spesiell hund, og en veldig feit katt. Søsteren min
bodde også sammen med oss, helt til hun fikk en unge, og vi kastet henne ut av
huset. Ikke tale om at vi skulle ha enda en skapning som kun vil ha mat, kos,
og søvn. Er det ikke det vi har katten for?
Jeg er oppvokst på
Randaberg, på det tjukkeste bondelandet. På Randaberg bodde jeg med foreldrene
mine, søsteren min, og en annen katt. Familien min har hatt en del katter, åtte
til sammen. Vi har alltid vært glad i dyr, og tatt i mot alle slags typer. Så
vi har altså da hatt to hunder, åtte katter, tre kaniner, et hamster, og en
halv million pinnedyr. Pinnedyrene var unødvendige, spør du meg, men det var
min søster som absolutt ville ha dem. Ikke visste vi at de skulle begynne å få
barn, og infisere hele huset.
Min mor er sosionom, noe
jeg synes er et veldig vanskelig og avansert ord. Jeg husker på skolen en gang,
da vi skulle snakke om hva foreldrene våre jobbet som, at jeg hadde fått med
meg at moren min jobbet med narkomane. Så da sa jeg stolt at mammaen min var
narkoman. Du kan tro at jeg fikk noen rare blikk fra de voksne, og et par
bekymrede telefonsamtaler hjem.
Yrkesvalg er jo noe
foreldre maser veldig om. Jeg har ikke tenkt så mye på dette, men jeg vet hva
jeg ikke skal bli, og det er ingeniør. Det har pappa lært meg. Han er nemlig
ingeniør, og han klager hele tiden over jobben sin. Men likevel, vil han
selvfølgelig at jeg skal følge i hans fotspor. Derfor har jeg nå bestemt meg
for å gjøre det motsatte av det han sier, og heller jobbe i kassa på Rema.
Dyr er viktige for
familien, det vet jeg godt. Hunden min er virkelig noe for seg selv. Han er
redd for alt, spesielt fluer og den øverste kjøkkenskuffen. Vi har aldri helt funnet
ut hvorfor. Men har nå noen gode sider. Han kan løpe fortere enn alle de andre
hundene som pleier å være på marka der vi går tur. Han er også veldig leken,
men litt dum, så han kan jage sin egen hale i timevis. Katten, derimot, er bare
en lat svart klump, som gjør som hun vil. Før jul veide hun opp mot seks kilo.
Da tok vi et drastisk valg, og satt henne på slankekur. Hun blir til og med på
tur sammen med hunden. Ikke det at hun går hele runden. Når hun begynner å bli
sliten setter hun seg ned, og når vi kommer tilbake sitter hun på samme sted og
blir med oss hjem. Men fremdeles oppdager vi henne når hun sitter og spiser av
hunden sin mat.
Faren min er født og
oppvokst i Bergen, men da han skulle studere stakk han fra regnfulle Bergen til
regnfulle Stavanger, uten å kaste så mye som et blikk tilbake. Der traff han da
min kjære mor, og de fikk et nydelig barn sammen, nemlig meg. Men etter fem år
med konstant skriking fra min side, bestemte de seg for å få en skilsmisse. Da
flyttet han til Stavangers slum, nemlig Storhaug. Så der bor jeg annenhver
helg, mandag og torsdag.
Familien min har alltid
vært opptatt av humor, og jeg har noen tanter i Bergen som andre enn meg ville
kalt sprø. De kan sitte å le av sine egne vitser i timevis. De er litt
spesielle, men jeg synes de er veldig underholdene og morsomme å være i
nærheten av. Men de gjør familien min hel, og jeg ville ikke hatt en annen
familie.
